Jeg er veldig heldig som er en mamma allerede; til en flott gutt på 3 år. Han er meg og min samboer sitt felles barn som har blitt til på naturlig vis da jeg var 40. I tillegg har min samboer en tenåringsdatter som er en fantastisk storesøster. Nå blir jeg snart 44, og vi har fått beskjed om at det kun er ved eggdonasjon vi kan ha håp om å få flere barn. Jeg har gått flere runder med meg selv, og vurdert om jeg har så sterke ønsker om et barn til at jeg vil gå for eggdonasjon. Noen dager er jeg helt sikker på det, andre dager tviler jeg. Hovedgrunnenene til tvilen er min alder, og det at jeg er redd for å føle mindre/annerledes for et barn som ikke er genetisk mitt eget, i forhold til gutten jeg har fra før, og elsker ubetinget. Han er også veldig lik meg selv, noe jeg ofte får høre fra både kjente og fremmede. Så tenker jeg at jeg vil at han skal ha flere søsken, og søsken i tettere alder enn storesøster. Og jeg kjenner på lengselen etter et barn til, og tenker at et barn jeg har i magen i 9 mnd, og føder, kun kan føles som mitt eget, og følelsene vil bli like selvfølgelige, sterke og naturlige som med førstemann. Og dessuten er det vel umulig å ikke bli knyttet til og elske et lite spedbarn som er helt avhengig av deg, og som elsker deg som sin mamma. Jeg savner å lese andres erfaringer med å ha barn fra før, og gå for eggdonasjon ved søsken. Har inntrykk av at de fleste her inne ikke har barn fra før? Kan noen med en slik familiekonstellasjon fortelle litt om erfaringene sine? Setter veldig pris på alle svar og refleksjoner rundt dette temaet, i og med vi i nær fremtid håper å klare å bestemme oss for hvilket valg vi skal ta videre angående familieforøkelse eller ikke.
↧