Hei dere der ute. Vet ikke om jeg er på rett sted her på forumet, men prøver likevell. Jeg er pappa til tvillinger på ti år. Jeg er ikke deres biologiske pappa. Det er det en donor fra Danmark som er.
Dette vet de selvsagt ikke. Er nok noen rundt oss som kan ha mistanker. Da i forhold til likhetstrekk til meg og deres mor.
Det har gitt seg nå, men de første årene hadde jeg en klump i magen hver gang det var snakk om hvem barna var lik av meg, mor andre familie medlemmer. (Kan ennå kjenne litt av dette når det blir tatt opp).
i løpet av disse ti årene har jeg mange ganger hatt tanker om ting hadde vært annerledes hvis barna hadde vært mine egne biologiske barn. Det blir uansett bare tanker, da jeg ikke vet dette. Da tenker jeg på oppdragelse av dem etc. Jeg tror ikke dette, men kan heller ikke vite det.
Jeg vet jeg noen gang har måttet ta det i meg, når de har vært "umulige", og tenkt at dette er genetisk, og ikke fra meg...og at det ikke har med oppdragelse og miljø å gjøre. men med arv...
Da har jeg tenkt at dette er veldig galt og fælt av meg å tenke sån.. men slik er det nå engang.
Dette har jeg aldri diskutert med noen, ikke med min kone en gang.
Skulle gjerne ha hatt ande pappaer å diskutere dette med, som er i samme situasjon som meg...er det normalt å ha slike tanker..
Dette vet de selvsagt ikke. Er nok noen rundt oss som kan ha mistanker. Da i forhold til likhetstrekk til meg og deres mor.
Det har gitt seg nå, men de første årene hadde jeg en klump i magen hver gang det var snakk om hvem barna var lik av meg, mor andre familie medlemmer. (Kan ennå kjenne litt av dette når det blir tatt opp).
i løpet av disse ti årene har jeg mange ganger hatt tanker om ting hadde vært annerledes hvis barna hadde vært mine egne biologiske barn. Det blir uansett bare tanker, da jeg ikke vet dette. Da tenker jeg på oppdragelse av dem etc. Jeg tror ikke dette, men kan heller ikke vite det.
Jeg vet jeg noen gang har måttet ta det i meg, når de har vært "umulige", og tenkt at dette er genetisk, og ikke fra meg...og at det ikke har med oppdragelse og miljø å gjøre. men med arv...
Da har jeg tenkt at dette er veldig galt og fælt av meg å tenke sån.. men slik er det nå engang.
Dette har jeg aldri diskutert med noen, ikke med min kone en gang.
Skulle gjerne ha hatt ande pappaer å diskutere dette med, som er i samme situasjon som meg...er det normalt å ha slike tanker..