Hei!
Litt om vår historie: Startet prosjekt baby i 2015 hvor vi bestemte oss for å kaste pillene i januar og starte prøvingen i juni. På første forsøk ble jeg gravid, men lykken var raskt over da jeg mistet i uke 6. Så gikk det 6 måneder med prøving før jeg ble gravid igjen, men i begynnelsen av uke 7 gikk det igjen galt. Deretter prøvde vi i 9 måneder før vi bestemte oss for å søke hjelp. Vi ble utredet på en privatklinikk og fant ut at jeg hadde en AMH verdi på 1 i en alder av 27år. Vi gjennomførte to insemineringsforsøk uten hell, stimulerte så til et ivf forsøk, men ultralyden i forkant av uttak viste kun to eggfollikler. Bestemte oss derfor for å kjøre på med et siste insemineringsforsøk i stedet for å avbryte hele forsøket, men også dette gikk i dass.
I begynnelsen av 2017 satt jeg og mannen opp en prosjekt-baby- plan og planen var som følger:
-Plan A - Offentlige IVF-forsøk på sykehuset.
-plan B - Et siste forsøk på privat klinikk om de offentlige forsøkene ikke gikk.
-plan C - eggdonasjon.
I mars 2017 startet vi på de offentlige ivf forsøkene og fikk hentet ut hele 8 egg i forsøk nr 1. Vi fikk satt inn 2 embryoer som var 4-delte , men som ikke var av topp kvalitet. To uker senere var testen negativ og jeg gikk i kjelleren. I juni var vi igang med forsøk nr. 2, fikk kun 1 egg ut (til tross for mange follikler på UL) og til tross for sen befruktning så hadde det delt seg fint til innsett, men det gikk ikke den gangen heller. 3. forsøket fikk vi også ut kun ett egg, men det ble ikke befruktet. I begynnelsen av oktober hadde vi vårt 4.forsøk, 3 egg ut, ett egg inn og jeg ble gravid igjen etter 2 år uten noen graviditeter. Lykken over å endelig ha klart det igjen var stor, men samtidig så var jeg livredd for å miste. Etter å ha målt HCG hos legen ble en ny spontanabort bekreftet 5+4.
Har de siste ukene hatt det skikkelig tøft, men jeg og mannen bestemte oss for å sette i gang plan B. Så vi valgte å kontakte privatklinikken for å høre om de kunne sitte på en suksessoppskrift. Har derfor denne uken hatt samtale med klinikken om veien videre og for første gang har jeg fått prosenten for å lykkes med egne egg. De estimerte at vi maks har 5% sjanse for å lykkes med ivf med mine egne egg og at vi kanskje hadde 1% sjanse for å lykkes om vi prøver på egenhånd. Å skulle vi være så heldig å bli gravide igjen, er sjansen for å miste igjen stor. Behandlingsprotokollen som legen la frem var ganske lik de protokollene vi har hatt på sykehuset. Det var de samme hormonene som jeg har gått på før og ingen "suksessoppskrift" som jeg hadde håpet på. Jeg fikk resept på DHEA som skal gjøre kvaliteten på eggene bedre, men disse gikk jeg også på for ett år siden uten at det hadde noe å si den gang.
Men nå er vi svært i tvil om vi i det hele tatt skal gjennomføre plan B eller om vi skal gå rett på plan C. Jeg har liksom hele livet gledet meg til å få mine egne barn, som jeg har laget sammen med mannen jeg elsker og som er et produkt av oss. Jeg har gledet meg til å se trekk av meg selv i mine barn og det er derfor vanskelig å gi slipp på håpet og gi opp mine egg.
Samtidig er jeg usikker på om/hvordan jeg vil takle en ny psykisk knekk dersom det aller siste forsøket med mine egg ikke går. Jeg kommer også til å kjenne på et enormt press både psykisk og fysisk under forsøket på grunn av at det er «absolutt siste sjanse» for å bli gravid med egne egg og at det i tillegg er et «økonomisk press». 50 000kr (Forsøk + medisiner) fyker rett ut vinduet dersom det ikke er noen egg å hente ut eller at eggene ikke deler seg rett eller at det blir satt inn embryo som ikke resulterer i graviditet.
Så har vi eggdonasjon, som flere leger har sagt at vi vil ha store sjanser for å lykkes med. Selv om det ikke er mitt genetiske egg, så vil jeg likevel få bære frem barnet, kjenne spark, gi det næring og det vil bli mitt biologiske barn. Jeg er også sikker på at jeg kommer til å elske det barnet like høyt som jeg hadde gjort med mitt «genetiske barn».
Ble forferdelig langt dette her, men jeg er så i tvil på hva vi skal gjøre.. Skal vi følge planen og kjøre i gang med et siste forsøk med mine egg der sjansene for å lykkes er minimale? eller skal vi gi opp eggene mine og kjøre på med eggdonasjon hvor sjansene for å lykkes er store?
kommer jeg til å angre på det å ha gitt opp mine egg?
Noen andre som har vært i samme eller lignende situasjon? Hva gjorde dere?
Evt. hva ville dere gjort i vår situasjon?
Litt om vår historie: Startet prosjekt baby i 2015 hvor vi bestemte oss for å kaste pillene i januar og starte prøvingen i juni. På første forsøk ble jeg gravid, men lykken var raskt over da jeg mistet i uke 6. Så gikk det 6 måneder med prøving før jeg ble gravid igjen, men i begynnelsen av uke 7 gikk det igjen galt. Deretter prøvde vi i 9 måneder før vi bestemte oss for å søke hjelp. Vi ble utredet på en privatklinikk og fant ut at jeg hadde en AMH verdi på 1 i en alder av 27år. Vi gjennomførte to insemineringsforsøk uten hell, stimulerte så til et ivf forsøk, men ultralyden i forkant av uttak viste kun to eggfollikler. Bestemte oss derfor for å kjøre på med et siste insemineringsforsøk i stedet for å avbryte hele forsøket, men også dette gikk i dass.
I begynnelsen av 2017 satt jeg og mannen opp en prosjekt-baby- plan og planen var som følger:
-Plan A - Offentlige IVF-forsøk på sykehuset.
-plan B - Et siste forsøk på privat klinikk om de offentlige forsøkene ikke gikk.
-plan C - eggdonasjon.
I mars 2017 startet vi på de offentlige ivf forsøkene og fikk hentet ut hele 8 egg i forsøk nr 1. Vi fikk satt inn 2 embryoer som var 4-delte , men som ikke var av topp kvalitet. To uker senere var testen negativ og jeg gikk i kjelleren. I juni var vi igang med forsøk nr. 2, fikk kun 1 egg ut (til tross for mange follikler på UL) og til tross for sen befruktning så hadde det delt seg fint til innsett, men det gikk ikke den gangen heller. 3. forsøket fikk vi også ut kun ett egg, men det ble ikke befruktet. I begynnelsen av oktober hadde vi vårt 4.forsøk, 3 egg ut, ett egg inn og jeg ble gravid igjen etter 2 år uten noen graviditeter. Lykken over å endelig ha klart det igjen var stor, men samtidig så var jeg livredd for å miste. Etter å ha målt HCG hos legen ble en ny spontanabort bekreftet 5+4.
Har de siste ukene hatt det skikkelig tøft, men jeg og mannen bestemte oss for å sette i gang plan B. Så vi valgte å kontakte privatklinikken for å høre om de kunne sitte på en suksessoppskrift. Har derfor denne uken hatt samtale med klinikken om veien videre og for første gang har jeg fått prosenten for å lykkes med egne egg. De estimerte at vi maks har 5% sjanse for å lykkes med ivf med mine egne egg og at vi kanskje hadde 1% sjanse for å lykkes om vi prøver på egenhånd. Å skulle vi være så heldig å bli gravide igjen, er sjansen for å miste igjen stor. Behandlingsprotokollen som legen la frem var ganske lik de protokollene vi har hatt på sykehuset. Det var de samme hormonene som jeg har gått på før og ingen "suksessoppskrift" som jeg hadde håpet på. Jeg fikk resept på DHEA som skal gjøre kvaliteten på eggene bedre, men disse gikk jeg også på for ett år siden uten at det hadde noe å si den gang.
Men nå er vi svært i tvil om vi i det hele tatt skal gjennomføre plan B eller om vi skal gå rett på plan C. Jeg har liksom hele livet gledet meg til å få mine egne barn, som jeg har laget sammen med mannen jeg elsker og som er et produkt av oss. Jeg har gledet meg til å se trekk av meg selv i mine barn og det er derfor vanskelig å gi slipp på håpet og gi opp mine egg.
Samtidig er jeg usikker på om/hvordan jeg vil takle en ny psykisk knekk dersom det aller siste forsøket med mine egg ikke går. Jeg kommer også til å kjenne på et enormt press både psykisk og fysisk under forsøket på grunn av at det er «absolutt siste sjanse» for å bli gravid med egne egg og at det i tillegg er et «økonomisk press». 50 000kr (Forsøk + medisiner) fyker rett ut vinduet dersom det ikke er noen egg å hente ut eller at eggene ikke deler seg rett eller at det blir satt inn embryo som ikke resulterer i graviditet.
Så har vi eggdonasjon, som flere leger har sagt at vi vil ha store sjanser for å lykkes med. Selv om det ikke er mitt genetiske egg, så vil jeg likevel få bære frem barnet, kjenne spark, gi det næring og det vil bli mitt biologiske barn. Jeg er også sikker på at jeg kommer til å elske det barnet like høyt som jeg hadde gjort med mitt «genetiske barn».
Ble forferdelig langt dette her, men jeg er så i tvil på hva vi skal gjøre.. Skal vi følge planen og kjøre i gang med et siste forsøk med mine egg der sjansene for å lykkes er minimale? eller skal vi gi opp eggene mine og kjøre på med eggdonasjon hvor sjansene for å lykkes er store?
kommer jeg til å angre på det å ha gitt opp mine egg?
Noen andre som har vært i samme eller lignende situasjon? Hva gjorde dere?
Evt. hva ville dere gjort i vår situasjon?
.jpg)
.jpg)
