Hei,
Jeg ble gravid med sæd- og eggdonor på AVA Peterklinikken i august 2015. Termin 19.mai 2016:)
Etter å ha lest mange såre historier her inne på forumet skjønner jeg at jeg har vært heldig som ble gravid på første forsøk. Men det betyr ikke at reisen har vært lett og smertefri for dét. Jeg har hatt store kvaler med valget mitt i forhold til barnets rettigheter og eventuelle behov for å kjenne sitt genetiske opphav. Har kjent på ubehag og skam ved å skulle fortelle andre om valget mitt. Er vel redd for å falle utenfor fellesskap, ved å ha gjort noe som var så langt unna den ideelle drømmen om en lykkelig kjernefamilie.
Valget var særdeles vanskelig da jeg hadde en partner ved min side som helt inntil siste lit var forbeholden til ED. Prosessen brakte oss fra hverandre. Da han i siste time snudde og ville være delaktig, hadde jeg gitt opp og bestemt meg for å gå for den planen jeg hadde jobbet for i noen måneder alene. Snakk om å gå i utakt. Valget mitt ble vår sjebne. Nå er jeg alene om graviditeten. I ettertid har jeg hatt mye tvil om jeg valgte rett. Føltes uovergripelig å skulle bestemme over konsekvensene til livene til både barnet, partner og meg selv, i løpet av noen sekunder. Jeg ønsker jo ikke å være alenemor og unner også mitt barn å ha en far. Derfor har jeg følt mye sorg ved siden av gleden av å bli gravid.
Jeg ønsker å komme i dialog med andre som er alene med ønske om å bli mor, og som har kommet dit hen at eggdonasjon kanskje er den eneste reelle muligheten til å realisere denne drømmen i nærmeste fremtid. Ønsker å dele tvil og tanker rundt moral/etikk, fordommer/tabu og sosial integrering.
PS Jeg er 42 år, bosatt i Oslo. Har tidligere 1 mislykket IVF i DK og mange måneder uten å lykkes med partner ved hjelp av hormonstimulering. I SA og en selvvalgt abort da jeg var 31, som også har plaget meg mye og gjort det særdeles viktig for meg å få barn.
Send gjerne privat melding, om du foretrekker.
Håper høre fra dere!
Jeg ble gravid med sæd- og eggdonor på AVA Peterklinikken i august 2015. Termin 19.mai 2016:)
Etter å ha lest mange såre historier her inne på forumet skjønner jeg at jeg har vært heldig som ble gravid på første forsøk. Men det betyr ikke at reisen har vært lett og smertefri for dét. Jeg har hatt store kvaler med valget mitt i forhold til barnets rettigheter og eventuelle behov for å kjenne sitt genetiske opphav. Har kjent på ubehag og skam ved å skulle fortelle andre om valget mitt. Er vel redd for å falle utenfor fellesskap, ved å ha gjort noe som var så langt unna den ideelle drømmen om en lykkelig kjernefamilie.
Valget var særdeles vanskelig da jeg hadde en partner ved min side som helt inntil siste lit var forbeholden til ED. Prosessen brakte oss fra hverandre. Da han i siste time snudde og ville være delaktig, hadde jeg gitt opp og bestemt meg for å gå for den planen jeg hadde jobbet for i noen måneder alene. Snakk om å gå i utakt. Valget mitt ble vår sjebne. Nå er jeg alene om graviditeten. I ettertid har jeg hatt mye tvil om jeg valgte rett. Føltes uovergripelig å skulle bestemme over konsekvensene til livene til både barnet, partner og meg selv, i løpet av noen sekunder. Jeg ønsker jo ikke å være alenemor og unner også mitt barn å ha en far. Derfor har jeg følt mye sorg ved siden av gleden av å bli gravid.
Jeg ønsker å komme i dialog med andre som er alene med ønske om å bli mor, og som har kommet dit hen at eggdonasjon kanskje er den eneste reelle muligheten til å realisere denne drømmen i nærmeste fremtid. Ønsker å dele tvil og tanker rundt moral/etikk, fordommer/tabu og sosial integrering.
PS Jeg er 42 år, bosatt i Oslo. Har tidligere 1 mislykket IVF i DK og mange måneder uten å lykkes med partner ved hjelp av hormonstimulering. I SA og en selvvalgt abort da jeg var 31, som også har plaget meg mye og gjort det særdeles viktig for meg å få barn.
Send gjerne privat melding, om du foretrekker.
Håper høre fra dere!