Jeg vet ikke helt hvor denne posten hører hjemme, under presentasjon eller en ny tråd, men jeg ser presentasjonen ikke har blitt brukt på 3 år så jeg prøver meg her.
Vi opplevde marerittet forrige fredag - vi var spente på ul uke 19 og gledet oss til å kanskje få hvite hvilket kjønn vi ventet men i stedet fikk vi se et foster som hadde vært dødt i 4 uker. Etter et sykehusopphold for å abortere som endre i hastenarkose og utskraping sitter jeg igjen med en masse tanker og følelser som jeg ikke helt blir kvitt. Legen sa det er normalt å miste men det føles alt bortsett fra normalt!
Jeg trodde kroppen skulle fortelle oss hvis noe var galt så jeg var overlykkelig over å være gravid og hadde fortalt det til hele verden vår. Vi var jo tross alt neste halveis! Hvofor har ikke kroppen gitt beskjed? Er det noe jeg har gjort galt? Jeg har jobbet hele tiden men trodde det var greit siden jeg har vært i fin form, spesielt siden jeg har en kontorjobb.
Hva skjer videre? Vil kroppen ha angst dersom vi får en ny positiv test? Vil vi noen gang komme til å klare å bli gravid igjen? Vil vi kunne få en frisk unge til slutt? Tankene går rundt og rundt og jeg får liksom ikke fred. Følelsen av å utføre en ufrivillig abort sitter også fastbrent i meg og plager meg hver gang jeg har litt stillhet rundt meg.
Jeg har hørt at det er lettere å bli gravid naturlig etter man har hatt en abort - er det noen som har opplevd det? Vi har status uforklarlig barnløs men vi har brukt ICSI ved de to siste forsøkene for å få befruktning. Jeg prøver å holde meg fast i et håp om å kunne bli gravid naturligi løpet av de neste månedene men samtidig er jeg redd det er naivt.
Etter 3 års prøving var lykken stor og nedturen større! Håper alle har rett når de sier bedre lykke neste gang!
Vi opplevde marerittet forrige fredag - vi var spente på ul uke 19 og gledet oss til å kanskje få hvite hvilket kjønn vi ventet men i stedet fikk vi se et foster som hadde vært dødt i 4 uker. Etter et sykehusopphold for å abortere som endre i hastenarkose og utskraping sitter jeg igjen med en masse tanker og følelser som jeg ikke helt blir kvitt. Legen sa det er normalt å miste men det føles alt bortsett fra normalt!
Jeg trodde kroppen skulle fortelle oss hvis noe var galt så jeg var overlykkelig over å være gravid og hadde fortalt det til hele verden vår. Vi var jo tross alt neste halveis! Hvofor har ikke kroppen gitt beskjed? Er det noe jeg har gjort galt? Jeg har jobbet hele tiden men trodde det var greit siden jeg har vært i fin form, spesielt siden jeg har en kontorjobb.
Hva skjer videre? Vil kroppen ha angst dersom vi får en ny positiv test? Vil vi noen gang komme til å klare å bli gravid igjen? Vil vi kunne få en frisk unge til slutt? Tankene går rundt og rundt og jeg får liksom ikke fred. Følelsen av å utføre en ufrivillig abort sitter også fastbrent i meg og plager meg hver gang jeg har litt stillhet rundt meg.
Jeg har hørt at det er lettere å bli gravid naturlig etter man har hatt en abort - er det noen som har opplevd det? Vi har status uforklarlig barnløs men vi har brukt ICSI ved de to siste forsøkene for å få befruktning. Jeg prøver å holde meg fast i et håp om å kunne bli gravid naturligi løpet av de neste månedene men samtidig er jeg redd det er naivt.
Etter 3 års prøving var lykken stor og nedturen større! Håper alle har rett når de sier bedre lykke neste gang!