Jeg er i uke 30 nå.
Det har vært en vanskelig periode for med med graviditet, skole, hjemme og familie problemer.
Jeg og mannen min har det bra. Har ellers vært nye psykisk for meg og hornonene har ikke vært til hjelp. Tvet i mot, følelser harvært mye sterkere nå enn før. Og psykologen min hadde ikke mer kapasitet til å se meg ofte. Så en dag er jeg hos jordmor og hun finner ketose i urin og lav blodprosent (for andre gang, hos henne) mens jeg oftest har vært hos fastlegen min. Fastlegen har ikke sagt noe annet enn at jeg må spise sunt. Ellers alt er normalt. Mens jordmor ble litt bekymret når hun fant det igketose igjen. Og ba meg om å spise mer.
Det har seg slik at i siste fersk forsøk la jeg på meg en del, og hadde 10 kilo for meg. Så har jeg de siste 3 årene prøvd å gå ned i vekt uten hell. Vært mye frustrert osv på grunn av vekten min. Alt av blodprøver har vært fine. Så kanskje er det psykisk, ikke vet jeg. Så sto vekta stille i noen år helt til 2.fersk forsøke, da la jeg på meg 5 pluss 5 til mens jeg ventet på ul time i uke 8.
Nå har vekta stått stille, har ikke gått opp noen ting. Spiser sunt og usunt, varierer en del. Under oppussing har det vært vanskelig. De siste 2 mnd mistet jeg appetitten, spiste veldig lite, var sliten, trøtt osv... Jeg sa dette til fastlegen min, men hun sa det er normalt. Og at ketonet er normalt og noe lavt blodprosent under graviditet også. Hva enn jeg spør om er normalt. Så når jordmor så dette ble hun litt paff og sa at du nå ta jern, (jeg trodde jeg hadde blitt veldig deprimert siden jeg til slutt ikke orket å stå opp lenger. Følte meg helt jævlig, sliten og ville sove. Så ut som en narkoman på grunn av mørke ringer under øynene osv. Tross for at jeg tar vitaminer) så sa jordmor at blodprosent er for lavt og må starte med jenr snarest. Så fortalte jeg litt om ting som skjer i livet mitt og at jwg trenger å gå til samtaler osv (dette har jeg ikke nevnt så mye til min lege da hun sa at det ikke går, fordi jeg ikke har selvmord tanker tidligere før jeg ble gravdi. Til dps.) så sier jordmor at som gravid er man prioritert og trenger ikke å ha slike tanker. For oftest gråt jeg meg selv til søvne. Fastlegen min har jeg hatt siden jeg var 14 år gammel. Og hun vet jo så å si alt om meg, trodde jeg. Så når jeg skulle til fastlegen min for kontroll tenkte jeg å ta opp dette. For jeg vet jo ikke alt. Jeg var sliten, trøtt og sårbar. Skulle ikke mye til før jeg kom til å grine.
Så prøvde å si at jeg følte meg oversett, ikke tatt på alvor. Og at jeg har hatt en tøff oppvekst og ivf har også vært tøft for meg osv. Dette er ting hun vet om. Men før jeg fikk sagt min ble hun sint, mente at wjg sa at hun ikke gjorde jobben sin. Beskylde meg for å være ansvarlig selv, plutselig mente hun at jeg ikke hadde sagt noe til henne osv. Og ba meg flere ganger om å bytte henne som fastlege. Jeg ble sjokket, prøvde å si at det var jo ikek det jeg mente. Og sa at du kan ikke bare be meg bytte deg istedenfor å finne en løsning osv. Men nei da, hun rullet med stolen sin. Mente jeg var urimelig osv.
Så ble jeg sint, jeg er lei av å snakke om kosthold. Hele 30 uker har vært snakk om kosthold. Er så lei av å bli minnet om hvor feit jeg har blitt. For hun tror jeg sitter å frikker en liten cola og pizza hver dag. Jeg har sagt til henne st jeg spiser mer sunt nå enn før, men nei. Ved ul timen min hadde hun bedt sykehuset om ekstra oppfølging fordi jeg var stor osv. Og jordmor der sa at jeg ikke trengte det. Dette fikk ikke jeg vite noe om, at hun ba om noe slikt. Alle på riksen har heller aldri bedt meg om å gå ned i vekt osv.
Der fikk jeg kjeft av henne. Jeg prøvde å fortelle henne men hun ville ikke høre og begynte å nevne om da jeg bodde i Oslo og at jeg burde ha byttet lege da osv. Og at jeg sier jo så mye rart, hun vet ikke hva hun skal tro på. Alt er min egen ansvar. Jeg ble så sjokket over den realisasjon hennes. Prøvde å holde meg, men mot sluttet ble jeg sint når hun sa " jeg er lei av å snakke om kosthold til veggen" da ble jeg sint. Og gadd ikke mer. Hun ville ikke høre på meg. Prøvde å avbryte henne men da fikk jeg bare kjeft for å ikke la henne prate. Så tok jeg tingene mine og dro. Så ringte jeg jordmor og gråt som bare det. Skjønte ingenting, alt ble så uvirkelig å så dramatisk. Der går ejg til legen for å snakke om mitt problem.
Nå har jeg fått en ny lege, og skal til henne i august. Skulle gjærne vært hos legen min før den tid, men felles ferie og alt mulig stopper Norge å fungere.
Jeg bare fatter ikke at voksne mennesker kan oppføre seg sånn, spesielt når man ser at den andre ikke har det bra. Jeg så jo ikke frisk ut. Skal ta turer til jordmor og hun sa sist at jeg må spise mer etter at jeg sa "legen min sa det er normalt"
Nå i ettertid kom jeg på at hun har jo aldri giddet å finnw ut av ting heller. En periode var jeg mye svimmel hele tiden. Dro til legen men sa at det er normalt og fortalte meg at "når man står opp fort kan man bli svimmel" det vet ejg jo. Men jeg er svimmel helt plutselig. Ferien min den gang ble ødelagt fordi jeg var svimmel. Kraftig svimmel som kom og ble en god stund før den ble borte osv. Og sånn gikk det. Det ble jo verre. Og på tusenfryd, tok en karusell før hjernen tok en egen karusell. Det viste seg at jeg hadde krystallsyken. Hun nevnte jo aldri at det kan være muligheter for sånne type sykdom. Neida, alt er normalt. Gikk et år med svimmelhet, og måtte selv undersøke på nette, og var først da jeg så krystallsyken at jeg dro og sa kan det være det? Da så hun og sa at ja, det er svak. Jo, det er svakt fordi turenfryd kurerte meg fordi jeg var aktiv. Øvelser hjelper jo til.
Sånne ting bør jo ikke jeg finne ut av selv, det bør jo være legen som må komme med mistanke om hva det kan være!? Eller har jeg misforstått hvorfor vi drar til legen?
Ble så lei meg for at situasjonen endte slik, etter så mange år. Men hva kan man gjøre!
Beklager for skrive feil. Skriver på tlf så får opp masse rart underveis.
.jpg)
.jpg)