Jeg ble gravid på 1. søsken-ICSI i desember 2015. Men dessverre startet fødselen allerede i uke 18+3 (april 2016) pga. karforandringer/blodpropp i morkake, som ga blødninger. Dermed døde vårt svært etterlengtede søsken til 3-åringen vår (treåringen er enebarn, og har Downs syndrom).
Vi er i gang med nytt ICSI nå. Skal sannsynligvis ha innsett på mandag. Alt i alt har det vært veldig mye for meg den siste tiden (ikke bare etter at babyen i magen døde, men også det siste halvåret før vi ble gravide med den babyen). Jeg har gått til terapeut på DPS fra november 2015 til juli 2016. Jeg er bekymret for at stress og stressfølelse i kroppen kan gjøre det vanskelig for en spire å feste seg.
Jeg er forholdsvis ny i jobben min. Startet der i midten av januar. Sjefen min er ikke verdens mest medmenneskelige, føler jeg. Altså, egentlig ikke "slem", men at de sosiale antennene ikke er så altfor bra, og at hun tenker mer "profitt" enn at de ansatte skal trives. Jeg er ikke så veldig fornøyd med par samtalene hun og jeg har hatt om tapet av barnet i magen. Føler ikke at hun forstår at dette virkelig er en stor og vanskelig sorg for meg. Og at dette er en sorg på toppen av at vi sliter med infertilitet, og på toppen av at vi har et "annerledesbarn". Hun er mer slik "jaja, da gikk det dessverre ikke denne gangen, dere lykkes sikkert snart". Og hennes reaksjon da jeg fortalte i slutten av januar at jeg var gravid var: "visste du det da du var på intervju til denne jobben?" (Hva slags reaksjon var det da, liksom? Kunne vel heller gratulert meg?) Faktisk husker jeg ikke om jeg har fortalt sjefen min at vi trenger prøverør for å bli gravide.
Så det jeg sitter og grubler mye på nå er om jeg skal fortelle sjefen min at vi er i gang med prøvingen igjen. Jeg er ikke sikker på at hun kommer til å bli begeistret for det, da hun sa klart ifra rett etter vi mistet at "du burde vente en stund før du prøver igjen". Hvordan kan hun bestemme det, eller prøve å påvirke meg? Jeg er over 36 år, og føler at jeg ikke har allverdens med tid å bruke på å vente. Jeg har lyst til å bli gravid nå, og har følt ventetiden fra april (da vi mistet) og til juli (da jeg startet opp på medisiner) har vært nesten uholdbar. Det er også vanskeligere enn det var for meg tidligere å skulle fortelle om prøving, og en evt. graviditet på et tidlig tidspunkt, fordi jeg er så ekstremt redd for miste igjen.
Jeg har også mest lyst til å bli sykemeldt i rugeperioden. Har vært det en gang tidligere, og føler at kroppen og sinnet mitt trenger det for å kunne klare å bli gravid, og holde på en spire. Siden jeg har vært litt av og på sykemeldt etter vi mistet babyen, kan det hende jeg kommer til å slite i forhold til sykepengerettigheter dersom jeg blir gravid og trenger mye sykemelding i svangerskapet (men antakelig sliter jeg med disse rettighetene uansett). Jeg har snakket med fastlege, og hun og jeg tenker at jeg bør ta det veldig med ro i neste svangerskap. Men det får jeg heller ta når det kommer. Først må jeg bli gravid, så kan jeg bekymre meg for økonomiske spørsmål senere.
Jeg sliter altså med tankene på om jeg skal fortelle sjefen i dag (eller i morgen). Hun må jo uansett få vite at jeg blir borte fra jobb mandag og sannsynligvis onsdag/torsdag. Og jeg burde kanskje si "noe" om hvorfor jeg blir sykemeldt i rugeperioden evt.
Usj, aner ikke hva jeg bør eller ikke bør gjøre:sukk::panikk:
Vi er i gang med nytt ICSI nå. Skal sannsynligvis ha innsett på mandag. Alt i alt har det vært veldig mye for meg den siste tiden (ikke bare etter at babyen i magen døde, men også det siste halvåret før vi ble gravide med den babyen). Jeg har gått til terapeut på DPS fra november 2015 til juli 2016. Jeg er bekymret for at stress og stressfølelse i kroppen kan gjøre det vanskelig for en spire å feste seg.
Jeg er forholdsvis ny i jobben min. Startet der i midten av januar. Sjefen min er ikke verdens mest medmenneskelige, føler jeg. Altså, egentlig ikke "slem", men at de sosiale antennene ikke er så altfor bra, og at hun tenker mer "profitt" enn at de ansatte skal trives. Jeg er ikke så veldig fornøyd med par samtalene hun og jeg har hatt om tapet av barnet i magen. Føler ikke at hun forstår at dette virkelig er en stor og vanskelig sorg for meg. Og at dette er en sorg på toppen av at vi sliter med infertilitet, og på toppen av at vi har et "annerledesbarn". Hun er mer slik "jaja, da gikk det dessverre ikke denne gangen, dere lykkes sikkert snart". Og hennes reaksjon da jeg fortalte i slutten av januar at jeg var gravid var: "visste du det da du var på intervju til denne jobben?" (Hva slags reaksjon var det da, liksom? Kunne vel heller gratulert meg?) Faktisk husker jeg ikke om jeg har fortalt sjefen min at vi trenger prøverør for å bli gravide.
Så det jeg sitter og grubler mye på nå er om jeg skal fortelle sjefen min at vi er i gang med prøvingen igjen. Jeg er ikke sikker på at hun kommer til å bli begeistret for det, da hun sa klart ifra rett etter vi mistet at "du burde vente en stund før du prøver igjen". Hvordan kan hun bestemme det, eller prøve å påvirke meg? Jeg er over 36 år, og føler at jeg ikke har allverdens med tid å bruke på å vente. Jeg har lyst til å bli gravid nå, og har følt ventetiden fra april (da vi mistet) og til juli (da jeg startet opp på medisiner) har vært nesten uholdbar. Det er også vanskeligere enn det var for meg tidligere å skulle fortelle om prøving, og en evt. graviditet på et tidlig tidspunkt, fordi jeg er så ekstremt redd for miste igjen.
Jeg har også mest lyst til å bli sykemeldt i rugeperioden. Har vært det en gang tidligere, og føler at kroppen og sinnet mitt trenger det for å kunne klare å bli gravid, og holde på en spire. Siden jeg har vært litt av og på sykemeldt etter vi mistet babyen, kan det hende jeg kommer til å slite i forhold til sykepengerettigheter dersom jeg blir gravid og trenger mye sykemelding i svangerskapet (men antakelig sliter jeg med disse rettighetene uansett). Jeg har snakket med fastlege, og hun og jeg tenker at jeg bør ta det veldig med ro i neste svangerskap. Men det får jeg heller ta når det kommer. Først må jeg bli gravid, så kan jeg bekymre meg for økonomiske spørsmål senere.
Jeg sliter altså med tankene på om jeg skal fortelle sjefen i dag (eller i morgen). Hun må jo uansett få vite at jeg blir borte fra jobb mandag og sannsynligvis onsdag/torsdag. Og jeg burde kanskje si "noe" om hvorfor jeg blir sykemeldt i rugeperioden evt.
Usj, aner ikke hva jeg bør eller ikke bør gjøre:sukk::panikk: